Osloprosjektet
Pb 2914 Tøyen
0608 OSLO

HØRING – FORSLAG TIL NYE SOGNE- OG PROSTIGRENSER I OSLO

Fellesrådet for Historielagene i Oslo

Fellesrådet for Historielagene i Oslo ble stiftet i 1995 som et felles organ for lokale og byom­fattende historielag og -foreninger i Oslo.  Det var den gang 14 lokale og tre byomfattende lag med til sammen vel 5000 medlemmer.  I dag er det 19 lokale lag som dekker det aller meste av byen samt tre byomfattende foreninger for h.h.v. lokaltrafikkhistorie, kystkulturhistorie og middelalderhistorie.  Antall medlemmer i disse er nå nær 9000.  Til Fellesrådet er dessuten assosiert Oslo-Akershus avd. av Fortidsminneforeningen, Oslo Byes Vel, Akers Sogneselskap samt Byantikvaren, Byarkivet, Deichmanske bibliotek og Oslo Museum.

Økningen på disse 12 årene fra vel 5000 til nær 9000 medlemmer er eksepsjonell for organisa­sjoner i dag i Norge generelt og i Oslo spesielt.  Vi tolker det som et behov for menneskene, ikke minst i vår by, til å få tilhørighet i en tid hvor fremmedgjøring er stadig mer dominerende.

Fortid former framtid

Dette var tittelen på Norges Offentlige Utredninger nr. 1 i 2002 om utfordringer i en ny kulturminnepolitikk.  Det er mye i historien til det som i dag utgjør Oslo by som gir grunnlag for refleksjoner i forbindelse med forslaget om kirkens administrative inndeling.  I forslaget synes det historiske grunnlag nesten helt å være neglisjert.  Det virker som om man ikke har hatt mye kunnskaper om det, og/eller at man ikke har syntes at det var av betydning.  Daværende leder av Fellesrådet for Historielagene i Oslo tilbød seg høsten 2006 å bli konsultert i forbindelse med arbeidet med sin brede kirkelige, juridiske, politiske og historiske bakgrunn for dette.  Det svaret han fikk var at "Dialog og samspill med det enkelte sokn vil være grunnleggende for alle som arbeider for utvikling av kirken i Oslo.  Vi håper du vil være med i denne dialogen."  Siden han p.t. ikke hadde tillitsverv i kirken, var han imidlertid avskåret fra det.

Den historiske bakgrunn er nesten ikke nevnt i komiteens forslag til nye sogne- og prosti­grenser i Oslo.  Det som er nevnt er også til dels feil.  Vi kan for eksempel vise til påstanden om at inntil 1850 hadde det bare vært ett sogn i Oslo.  Vi hadde imidlertid både Vår Frelsers (Domkirkens) med stiftprosten som sogneprest og Aker (med nåværende Gamle Aker kirke som sognekrike) med egen sogne­prest.  Oslo og Oslo Hospital var egen menighet i tiden 1663-1861 (1801-1823 sammen med Kristiania Tukthus), fra 1823 som egen menighet i Aker prestegjeld.  Resultatet kan kalles en rasering av kirkens sognehistoriske arv i Oslo.  Vi finner derfor å ville gå mer enn normalt grundig gjennom dette – så vel den kirkelige inndelingens historie som bakgrunnen for bydelene, tidligere inndelinger og utsiktene fremover.

Historisk bakgrunn – kirkesogn og sognekommuner

Dagens Oslo består av det som tidligere var Oslo by (også kalt Christiania eller Kristiania) og Aker herred.  Ca. 70 % av dagens innbyggere i byen bor i det som var Aker kommune helt til sammenslutningen i 1948.  Dette området omfatter ca 70 % av byens sogn (ca. 39 av 57).

Da formannskapslovene ble vedtatt i 1837 skulle hver by og, på landet, hvert kirkesogn utgjøre en kommune (et formandskabsdistrikt).  Christiania besto da bare av ett sogn, Vår Frelsers (Domkirkens), og Aker herred av ett sogn med Oslo Hospitals kirke (nå Gamlebyen) som anneksmenighet.  Begge ble da hver sin kommune (formandskabsdistrikt), Christiania fordi det var en by og Aker fordi det var et sogn (kirkesogn).

Ved byutvidelsen 1859 havnet begge Akers kirker, hovedkirken (nå Gamle Aker) og Oslo Hospitals kirke, innefor bygrensen.  Aker måtte derfor bygge nye kirker, Vestre Aker og Østre Aker.  Med kommunens arrondering rundt Christiania ønsket man at dette skulle bli to sogn, men man ønsket ikke å dele kommunen.  Man foretok derfor "lobbyvirksomhet" overfor Stortinget som i 1860 endret loven slik at en landkommune unntaksvis kunne bestå av flere kirkesogn.  Men da skulle hvert sogn utgjøre en såkalt "sognekommune" som valgte egne representanter til herredsstyret.  Disse skulle samtidig utgjøre det lokale sognestyret som skulle uttale seg separat i saker vedrørende sognekommunen og dessuten kunne få delegert myndighet på enkelte områder.  Det ble som et slags bydelsutvalg.  Tilsvarende ordninger gjaldt ikke for byene hvor man kunne opprette så mange sogn (menigheter) man ønsket uten at det fikk betydningen for det kommunale styre.  I 1860 var det dog bare aktuelt for Bergen, Christiania og Trondhjem.

Fra 1861 til 1906 besto Aker av to slike sognekommuner; Vestre Aker og Østre Aker.  Da fant man det nødvendig å dele hvert av dem i to kirkesogn, hvorved Aker fikk fire kirkesogn og derfor også fire sognekommuner.  Det var Ullern (fra Bygdøy til Sørkedalen), Vestre Aker (fra Ris/Vinderen til Grefsen), Østre Aker (Groruddalen og ”Østensjødalen”) og Nordstrand (fra Ekeberg/Bekkelaget og sydover).  Denne kommunale inndelingen hadde herredet helt til kommunesammenslutningen 1. januar 1948, til tross for at Bekkelaget, Grefsen og Ris var skilt ut som egne kirkesogn i 1937 og Grorud i 1947.  Grunnen var at loven ble endret i 1933 slik at det ikke lenger var sammenheng mellom kirkesogn og kommune eller sognekommune.  (I Aker kommune ble sognekommunene kalt "sogn" mens kirkesognene, etter delingene i 1937, ble kalt "menigheter" for å unngå forveksling.)  Mange innbyggere i Oslo født 1940 eller tidligere, særlig bosatte i ytre deler av byen, vil huske denne inndelingen som var en slags bydelsinndeling med bydelsutvalg, og vil huske hvilket av Akers "sogn" de tilhørte.  I Oslo by var det ingen tilsvarende oppdeling.

Den spesielle befolkningsvekst i (Christiania og) Oslo tettsted

I annen halvdel av 1800-tallet hadde Christiania med forsteder i Aker en befolkningsøkning som var unik i Skandinavia.  Det skyltes først og fremst fabrikkene som ble anlagt langs elvene og senere, da man fikk elektrisk energi, også andre steder.  Folk strømmet særlig til fra landsbygden på Østlandet og i Värmland, men til dels også fra andre områder av Norge og i noen mindre grad Sverige.  Det var gjerne folk fra småbruk, husmannsplasser og torp som ble fabrikkarbeidere og tjenestefolk.  Etter hvert kom disse til å utgjøre flertallet av innbyggerne.  I motsetning til byer som Bergen og Trondhjem, hvor de gamle byboerne alltid utgjorde flertallet og kunne videreføre bykulturen, mistet man mye av denne i Kristiania.  Fra 1855 til 1900 økte den samlede befolkning fra ca 50 000 til ca 250 000.  I 1940 var det ca 400 000.  Det ble en blanding av gammel bykultur og kultur fra landsbygden.  Det bærer Oslo fortsatt noe preg av.

I siste halvdel av 1900-tallet var veksten lavere.  Først ved 1 000-årsskiftet hadde folketallet passert 500 000.  Den største befolkningsveksten i Oslo tettsted skjedde da i nabokommunene i Akershus.  Men befolkningsøkningen har igjen satt fart, og folketallet har nå passert 560 000.  Folk flytter til Oslo fra så vel andre steder i landet som fra utlandet.  Kommunen har nå flere innbyggere enn alle de tre Nord-norske fylkene til sammen.  Disse forholdene sammenlagt gjør at folk har liten tilhørighetsfølelse overfor Oslo som en samlet by.

Den manglende tilhørighetsfølelse til byen som sådan, er nok også en medvirkende årsak til at mange Oslofolk søker lokal tilhørighet.  Det merker vi ikke minst i den nevnte, store tilslutning til byens historielag.  Med de stadig endrede bydelsgrenser og nesten uten hensyn til historiske og andre grenser, har bydelene vist seg stort sett uegnet til dette.

Andhøys inndeling av Oslo (Standard soneinndeling)

Selv om Oslos befolkning ikke økte like sterkt i siste halvdel av 1900-tallet, følte man at avstanden mellom innbyggerne og kommunen ble for stor.  Det var behov for en kommunal oppdeling av byen.  Bakgrunnen for å dele byen inn i bydeler har imidlertid hele tiden vært å få administrative og økonomiske gevinster.  I denne iver etter organisasjonsmessig rasjonalitet, har de identitetskapende faktorer kommet i bakgrunn.  På 1950-tallet var rasjonalisering ikke bare et motebegrep, men også en dyd av nødvendighet.  Hensynet til det offentliges bruk av tid og penger motiverte distriktsinndelerne.  Men det første forslaget til inndeling av byen i ensartede distrikter kom overraskende nok fra en privatperson.

Mannen var Fridthiov Andhøy.  Som ung kontorist og senere som annonseselger utarbeidet han en distriktsinndeling.  Men dette var en inndeling beregnet på salg, distribusjon og teknisk administrasjon, ikke på mennesker.  Da den nye, felles ordfører Stokke sendte sin nyttårs­hilsen til byen 1. januar 1948, med appell til hver enkelt om å slutte opp om "de felles interesser som nå skulle ivaretas", kunne ikke Andhøy styre seg lenger.  Han fyrte løs en artikkel i en Oslo-avis med påstand om forvirring og ulønnsomhet.  Flere aviser fulgte opp.

I 1948 ble Andhøy invitert til Polyteknisk forening for å holde foredrag. om "Hvilke organisa­sjonsmessige og økonomiske fordeler vil en oppnå ved en ensartet distriktsinndeling av Oslo?".  Andhøy understreket behovet for å skape grenser som folk lett kunne oppfatte.  Grensene måtte enten følge jernbane, elv eller gate.  Distriktene skulle ikke navnsettes, men gis et nummer.  Navnene hadde ingen betydning utover den "byhistoriske interesse, og svært få mennesker vet vel egentlig hvor de forskjellige strøk begynner eller slutter", hevdet han.  Fore­draget ble godt mottatt og Andhøys ideer fikk raskt aksept i det private næringslivet i byen.

Saken hadde på dette tidspunkt nådd kommunen.  Kommunens statistiske kontor hadde fattet interesse for Andhøys rasjonaliseringstanker, og kontorets sekretær, Sigurd Mortensen, foreslo en inndeling av indre by i 30 hovedenheter og 300 mindre med utgangspunkt i Andhøys forslag.  Mortensen fikk full støtte hos administrasjonsrådmannen, den tidligere finansrådmann i Aker, Halvor Paulsen, som i sin innstilling til formannskapet foreslo å nedsette en egen komité som skulle arbeide med standardiseringen av distriktsinndelingen i byen.  Bare finansrådmannen, Egil Storstein, stilte seg skeptisk til forslaget.

Halvor Paulsens ord veide likevel tyngst, og i februar 1949 oppnevnte formannskapet to representanter som medlemmer i "Komiteen for soneinndeling av Oslo".  Sigurd Mortensen ble oppnevnt som sekretær for komiteen, og Andhøy som konsulent.  I 1951 lå komiteens forslag til standard soneinndeling av indre by på bordet.  Tre soner, 29 bydeler og 89 roder, med 1500 mennesker i hver rode, var forslaget.  Bydelsinndelingen bygget på forutsetningen om faste og sikre grenser mellom bydelene, med sikte på å unngå senere reguleringer som følge av bygging og nyregulering.  Rodeinndelingen representerte på sin side en fininndeling av de enkelte bydelene, der hovedpoenget var å skape minsteenheter som inneholdt tilnærmet samme antall innbyggere.

Samtidig hadde komiteen gått i gang med de ytre byområdene (tidligere Aker).  Her var utgangspunktet en Ytre sone syd, en i øst og en i vest, dessuten Østmarka, Grefsenmarka, Nordmarka og Øyene som egne bydeler.  Men i motsetning til i Indre by, var forslaget her å gi rodene navn i stedet for nummer.  Argumentet for å navnsette minsteenhetene var at man da kunne fange opp de fleste av de hevdvunne navnene.  Navnsettingsproblematikken var langt mer synlig i ytre by enn i sentrum.  Navnetradisjonene sto sterkere i det gamle Aker.  Andhøy hadde lagt stor vekt på å samarbeide med velforeningene.  Men i november 1951 mottok han et brev fra Aker Velforbund der det sto at "Velforbundet for tiden ikke finner å kunne medvirke til løsning av denne sak".  Et problem var det imidlertid at velforeningene hadde svært tilfeldige grenser, og varierte i størrelse fra store områder og ned til et par veier.  Komiteen oppfordret kommunen om å gi bydelsinndelingen for sentrum sin formelle tilslut­ning, for på den måten å sette press på velforeningene, og få dem til å forstå at de ikke kunne stå utenfor en reform som ville komme uansett.

Dette vant ikke gehør hos finansrådmannen, som mente at det måtte være opp til hver enkelt etat å bestemme om de ville ta systemet i bruk.  Men komiteen fikk hjelp både fra Lysverkene og Statistisk kontor, som understreket at det nå hastet å få reformen gjennomført.  Etter nye runder med Velforbundet, klarte imidlertid Andhøy å få aksept for at hvert enkelt vel – om lag 70 i tallet – skulle få tegne inn sine grenser på kartet.  Dette ga komiteen et grunnlag for å utarbeide et endelig forslag til soneinndeling for ytre by, og i 1954 forelå en total inndeling av hele byen med ti hovedsoner, seksti bydeler og tre hundre roder, kalt ”Standard soneinndeling”.

Om lag 125 offentlige etater og private bedrifter, blant dem Statistisk kontor, Byplankontoret, Televerket, Sivilforsvaret og Lysverkene hadde tatt inndelingen i bruk.  Det finnes imidlertid ingen spor etter et formelt vedtak og godkjennelse av soneinndelingen fra kommunens side.  Her veide nok finansrådmannens ord for tungt.  Men senere har denne inndeling, primært utarbeidet med tanke på økonomiske og administrative gevinster og uten tanke for menneskene og deres behov for tilhørighet, hele tiden ligget i bunnen.  I alle senere inndelinger har man følt seg mer eller mindre tvunget til å følge grenser som kommunens statistiske kontor benyttet.  Grenser på tvers av disse ville skape statistiske problemer.  Dette er bakgrunnen for at vi har behandlet Andhøys standard soneinndeling så grundig.  I detalj er den nesten alltid lagt til grunn.

Inndeling i bydeler

Det første vedtaket om opprettelsen av bydelsutvalg i Oslo ble fattet i bystyret i 1971.  Bakgrunnen for reformen var et politisk ønske om desentralisering av politisk makt.  En annen grunn, som kanskje også var viktig, var om nærhet til brukerne igjen ville styrke den politiske kontrollen på bekostning av et tungt etats- og rådmannsbyråkrati.  Finnmarkingen Gotfred Hølvold hadde i den statlige "Skei-komiteen" lagt fram et forslag om at Oslo kanskje burde deles i mindre bydelskommuner?  I 1962 ble samme idé lagt fram i bystyret, men ble først behandlet i 1964.  En komité ble nedsatt og deres innstilling forelå syv år senere.  Hvert bydelsutvalg skulle gjenspeile bystyrets politiske sammensetning.  Utvalget skulle bestå av tretten medlemmer fra politiske partier.  Høyre dissenterte med et forslag om at ni av medlem­mene skulle komme fra politiske partier, mens fire skulle representere frivillige organisasjoner.  Sistnevnte kjente sitt lokale område og skulle sikre kontakten med organisasjoner i bydelen.  I 1973 trådte bydelsreformen i kraft, og byen ble delt i 33 bydeler med egne bydelsutvalg.

Det nye bydelsdemokratiet fungerte ikke helt godt.  Det absurde bestod i at bystyrets politiske sammensetning skulle gjenspeiles også i de bydeler hvor det politiske landskapet så helt annerledes ut.  I tillegg hadde ikke bydelsutvalgene annen myndighet enn uttalelsesrett i saker som berørte bydelen.  Kun en liten sum kunne de fordele til "beste" for bydelen.  I en evalu­ering av bydelsutvalgsordningen ble fraværet av avgjørelsesmyndighet for utvalgene kritisert.  Det var også bakgrunnen for at bydelsutvalgsmedlemmene var frustrerte og søkte seg fritatt fra sine verv.  Løsningen ble funnet i 1985 med fire prøvebydeler som fikk delegert ansvaret for helse- og sosialadministrasjonen.  Sluttrapporten til Norsk institutt for by- og regions­forskning, hvor de hadde undersøkt prøvebydelene, var positiv.  Både ansatte og politikere mente at nærheten til brukerne var blitt styrket.  Politikerne viste til enklere saksbehandling og en mer effektiv ressursbruk.

Bak bydelsreformen nr. 2 av 1988 lå også et ønske om effektivitet og sterkere økonomisk styring.  Desentralisering skulle føre til omstillingsevne, brukertilpasning og god kundebe­handling.  Enkelte fordeler, som å samordne administrasjoners tjenester, var både besparende og skulle bli mer brukervennlige.  Det lå mange år med mange utredninger bak da man bestemte seg for å dele byen i 25 bydeler.

Grensene ble satt med bakgrunn i visse kriterier: Natur og geografi og allerede eksisterende soneinndelinger fra helsesektor og politiske valg var av disse.  Menighetsgrenser, historie og tradisjon spilte derimot i liten grad inn, og alltid tilpasset Andhøys gamle rodesystem.  Det gjorde at en rekke mennesker havnet i annen bydel enn der de hørte hjemme kirkelig og skolemessig, og derved også ofte i frivillige organisasjoner for barn og voksne.  Et annet viktig kriterium var at det skulle være et servicesentrum innen bydelen; nærhet til butikker, apotek og lege.  Likedan ble det tatt hensyn til eksisterende veier og kommunikasjonsårer.  Bydelene skulle heller ikke være for små og ikke for store når det gjaldt antall innbyggere.  Diskusjonen om bydelsgrensene gikk hardt for seg både blant menigmann og -kvinne, i presse og i politikken.  Noen bydeler opplevdes som konstruksjoner – andre fant seg vel tilpass med sitt innhold og sine grenser.  Mest misfornøyd var vel de som var aktive innen allerede eksisterende grenser som ikke passet med de nye grensene.  Enklest var det i områder som Groruddalen og Østensjøbyen hvor det var mindre og konsentrerte drabantbyer uten gamle tradisjoner, og hvor den enkelte drabantby alltid ble liggende samlet i én bydel.

21. januar 1987 vedtok Bystyret at byen skulle bestå av 25 bydeler, og 1. juli året etter skulle de nye bydelsadministrasjonene være oppe og gå.  Helse- og sosialetater ble avviklet og deres tjenester ble overført til bydelene – alders- og sykehjem og pleie av eldre og syke med hjemmesykepleie og hjemmehjelp var det som utgjorde tyngdepunktet i tjenestene i bydelene.  I tillegg fikk bydelene ansvar for sosialkontor, helsestasjoner, legesentre, barnehager, skolefritidsordning, tilrettelegging for funksjonshemmede, psykisk utviklingshemmede og pleietrengende innen psykiatri.  Planer om å desentralisere Skoleetaten har eksistert hele tiden, men den har overlevd som sentral etat, og skolene er ikke overført til bydelene.

Fra 1991 ble Kriteriesystemet innført og hvor bydelene fikk et budsjett på bakgrunn av befolkningens størrelse og sammensetning med sosioøkonomisk status som viktig element.  Å finne mest riktige og rettferdige parametere har imidlertid vært et tilbakevendende problem, og vekttallene har stadig vært endret.

Men så begynte man å arbeide med en tredje bydelsreform, iverksatt fra 2004.  Var den tuftet på å styrke lokal identitet og nærhet til brukerne, eller gjaldt saken igjen først og fremst effektivisering?  1. januar 2004 ble denne bydelsreformen gjennomført.  Nå ble byen, som et kompromiss, inndelt i 15 bydeler (med spesialordning for sentrum og Marka).  Venstresiden i bystyret ville ha noe flere bydeler, nærmere 20, høyresiden noe færre, nærmere 10.

Hvordan har utviklingen vært?  Fra 1. januar 2006 ble alders- og sykehjem overført til den bydelen hvor de geografisk lå mens de tidligere var fordelt etter behov.  Det medførte problemer med at noen bydeler slet med å få solgt plasser til bydeler med få institusjoner og omvent.  Fra 1. januar 2007 ble alders- og sykehjemmene overført til en egen, sentral etat slik at bydelene ikke lenger har ansvar for disse, og antall ansatte i bydelene derved gikk drastisk ned.  Nå skal de kjøpe plasser av den sentrale etaten.  Fra 1. august 2008 skal også skole­fritidsordningen overføres til en sentral etat.  Oppgavene for bydelene blir således stadig færre, og deres muligheter til å balansere budsjettene blir sterkt redusert.

Så kom det strid om direkte valg til bydelene.  Høyre og Fremskrittspartiet gikk imot, men det ble vedtatt mot deres stemmer og gjennomført i alle bydeler fra valget 2007.  De sosialistiske partier fikk flertall i 10 bydelsutvalg.  Det skyltes særlig at Høyre var svært konsentrert i noen få bydeler med rent flertall i Vestre Aker og på ett medlem nær i Frogner og Ullern.

Men har det ikke vært noe positivt med oppdelingen i bydeler?  Jo, så absolutt.  Bydels­politikerne har langt mer oversikt over situasjonen i sin bydel enn hva deres kolleger i bystyret har mulighet for.  De siste behandler ofte saker vedrørende skoler, sykehjem, veier etc. de aldri har sett og av og til ikke engang vet hvor befinner seg i byen.  De er helt avhengig av utredninger fra administrasjonen.  Man har også i de fleste bydeler i sin "åpen halvtime" før møtene ofte besøk fra organisasjoner eller private som kan bli berørt av vedtak.  Dette skaper en mer umiddelbar nærhet slik man gjerne har det i mindre kommuner.  Spørsmålet er hvor mye uttalelser fra bydelsutvalget tas hensyn til i de sentrale organer.  Det er en vanlig oppfatning at det legges ikke ubetydelig vekt på en klar uttalelse fra berørt bydel.  På den annen side ble bydelene spurt om overføringen av sykehjemmene til sentral etat. 13 bydeler var negative, én var uklar og bare én var positiv.  Likevel ble reformen gjennomført med knapt flertall i bystyret.

Som man ser har man nå hatt tre bydelsreformer med nye grenser i løpet av perioden 1973 - 2004 – en ny reform hvert 15. år.  Er vi nå kommet endelig i havn slik at vi stort sett kan regne med de nåværende 15 bydeler i uoverskuelig framtid?  Det er ikke mye som tyder på det.  De politiske partiene i bystyret har høyst forskjellige oppfatninger av hvor mange bydeler det bør være, og hvilke oppgaver de bør ha.  Fremskrittspartiet er egentlig mot bydeler.  Høyre sentralt ønsker bydeler ut fra at man mener det gir større effektivitet, men med minst mulig oppgaver.  De sterke Høyreforeninger i vest er uenig i dette.  De vil ha mer til bydel ut fra det såkalte subsidiaritetsprinsippet (populært, men upresist, kalt "nærhets­prinsippet").  SV og Venstre er for mer desentralisering mens Arbeiderpartiet er noe splittet.  Vi har således en bydelsordning som stadig er til politisk vurdering, både hvor mye som skal være delegert bydelene og hvor mange bydeler vi skal ha og deres grenser.

Den kirkelige inndeling av Oslo i historisk perspektiv

Her ville vel de fleste tro det var naturlig å begynne med indre by.  Når man vet at ca 70 % av innbyggerne bor i det som var Aker kommune inntil 1948, finner vi det imidlertid naturlig å begynne der.  Vi har foran omtalt sognekommunene som inntil 1937 var sammenfallende med kirkesognene.  I 1861 deltes kommunen, som inntil da hadde vært ett sogn, i to sogn.  I 1906 delte man disse hver i to sogn uten å endre grensen mellom de gamle sognene.  På samme måte gjorde man ved delingen av Nordstrand sogn i to (Nordstrand og Bekkelaget) og Vestre Aker sogn i tre (Vestre Aker, Grefsen og Ris) i 1937 samt Østre Aker i to (Østre Aker og Grorud) i 1947.  (Man foretok en liten grenseendring mellom Ullern og det nye Ris, men den var delvis besluttet allerede i 1906, men utsatt.)  I stor grad har man fulgt samme oppskrift ved senere opprettelse av nye sogn.  Således ble Ullern delt i Ullern og Røa uten grenseregu­lering mot Ris og Frogner i 1957 (men en liten tilbakeføring til Ris et par år senere), og tilsvarende ved delingen av disse igjen ved opprettelsen av Skøyen og Voksen sogn i 1984.  (Ved utskillelsen av Nordberg fra Vestre Aker, ble Maridalen overført fra Grefsen til denne.  Senere er Bygdøy overført fra Skøyen prestegjeld til Frogner, men da som hele sogn.)

Men slik deling uten grenseendringer har ikke vært gjennomført helt konsekvent.  Der mye ny bebyggelse er kommet til med naturlig fellesskap på tvers av sognegrensene, har man laget nye sogn på tvers av de gamle grensene.  Det gjelder særlig i Groruddalen og Østensjøbyen, som f. eks. ved dannelsen av sognene Lambertseter og Manglerud.  Men også i denne delen av tidligere Aker foretok man som regel sognedeling uten ytre grenseendringer.

I den såkalte "indre by", som man gjerne kaller det som var Oslo fra byutvidelsen i 1878 til kommunesammenslutningen i 1948, har menighetsgrensene fulgt noe samme prinsipp som i Aker, men ikke så konsekvent.  Inntil kommunesammenslutningen lot man ved hver byut­videlse (1794, 1859 og 1878) de nye områder omfattes av de allerede tilgrensende menigheter i byen, dog således at den nyopprettede Trefoldighets menighet bare fikk deler av bymarken ved byutvidelsen i 1859 mens Gamle Aker ble en egen menighet, formelt fra 1861 (samtidig også den nye menigheten Grønland).  Christiania Formandskab hadde jo kjøpt Akers kirke av Akers Formandskab (som hadde hatt til hensikt å rive den) nettopp for å kunne bruke den som kirke for et nødvendig, nytt sogn.  Noe lignende skjedde ved byutvidelsen i 1878 og oppret­telsen av Sagene menighet i 1880.

De fleste senere opprettelser av nye menigheter i indre by (sognene i byen ble normalt kalt menigheter) ble foretatt ved deling uten endring av de ytre grenser, dog med noen unntakelser, særlig når en ny menighet unntaksvis ble utskilt fra to tidligere.  Typiske eksempler er Fagerborg menighet og, ikke minst, Majorstuen menighet (Prestenes kirke).  Flere mindre grensereguleringer har imidlertid vært foretatt, særlig nær sentrum på grunn av den kraftige reduksjon i antall innbyggere her.  Her er også flere menigheter nedlagt som Johannes, Wexel, Matteus og Jacob (samt Piperviken og Vaterland småkirkemenigheter).

Dette å opprette nye sogn/menigheter og prestegjeld ved sognedeling uten særlig ytre grense­eguleringer, har medført at folk ikke er blitt flyttet fra menighet til menighet, men har kunnet beholde sin tilhørighet, selv om det bare gjaldt til en del av den gamle menigheten.  Tilhørighet er viktig i vår mer rotløse tid, ikke minst i storbyen.

Kirkeloven

§ 2 i Lov om Den norske kirke (kirkeloven) om den kirkelige inndeling lyder:

Soknet er den grunnleggende enhet i Den norske kirke og kan ikke løses fra denne.  Soknet har selv rettigheter og forpliktelser, er part i avtaler med private og offentlige myndigheter og har partsstilling overfor domstol og andre myndigheter.  Hvert sokn hører til ett prestegjeld.  Hvert prestegjeld hører til ett prosti.  Hvert prosti hører til ett bispedømme.

Endringer i den kirkelige inndeling og navn på kirke, sokn, prestegjeld, prosti og bispe­dømme fastsettes av Kongen.  Departementet treffer de bestemmelser som er nødvendige for gjennomføring av inndelingsendringer og foretar nødvendige lempninger i anvendelsen av gjeldende lov.

Særskilt ordning for døvemenigheter og andre kategorialmenigheter fastsettes av Kongen.

Vi er overrasket over at man i utredningen ser bort fra setningene " Hvert sokn hører til ett prestegjeld" og " Hvert prestegjeld hører til ett prosti".  Så langt vi kan se er begrepet "prestegjeld" over hode ikke nevnt i hele innstillingen.  Er dette bevisst, og i tilfelle hvorfor?  Begrepet "menighet" omtales.  Dette er en mer udefinert størrelse som egentlig betyr men­neskelig fellesskap (communitas) i forbindelse med en sak (eller person).  Betegnelsen "menighetsråd" er for så vidt upresis.  Det hadde vært bedre med "sogneråd" ("sokneråd" på nynorsk).  Bakgrunnen er vel at i tidligere tider benyttet man begrepet "menighet" i byer som hadde flere slike, som nevnt også i Oslo (Christiania).  Da man skulle vedta forrige kirkelov var det meningen at begrepet ikke lenger skulle benyttes i loven.  Men Stortinget savnet det, og det ble inntatt som likeverdig med sogn.  Begrepet er imidlertid nå ledig og kan benyttes.  Da man ville ha én enhet av Gamlebyen og Vålerengen dannet man ett prestegjeld, men beholdt sognene.  Vi har også vist at Maridalen og Bygdøy skiftet prestegjeld, men forble sogn.

Statskirkereform og trosopplæringsreform

I den perioden denne saken er ute til høring legger regjeringen sannsynligvis frem forslag til endringer i Grunnloven med tanke på å endre statskirkens stilling i Norge.  Det er imidlertid stor uenighet mellom partiene på Stortinget.  Mens det er indre uenighet i partier som Arbeiderpartiet og Høyre og noe uklart vedrørende Fremskrittspartiet og Venstre, står partier som Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet på hvert sitt ytterstand­punkt.  Det er derfor uklart hva reformen vil kunne få av betydning for nærværende sak.  Sannsynligvis vil valg av kirkelige organer får større betydning enn i dag.  Vi er overrasket at disse forhold over hodet ikke omtales i forslaget.

Vi har ikke bare en forestående statskirkereform.  I 2003 vedtok Stortinget en trosopplærings­reform.  Allerede da vi fikk KRL-faget i skolen var det noen som sa at den både svekket trosopplæringen for barn i statskirken, samtidig som den antakelig gikk for langt i forhold til de som ikke tilhørte denne.  Det siste har Europadomstolen fastslått.  Trosopplæringsreformen er vel et resultat av det første.  I hvilken grad denne reformen vil ha betydning i forbindelse med nærværende sak er vi noe mer varsom med å fastslå, men at det er viktig at ansvarlige har en nærhet til det miljø store oppgaver dreier seg om, synes historien nokså entydig å ha vist.

Noen statistiske forhold

Oslo har nå vel 560 000 innbyggere.  Med 57 sogn blir det gjennomsnittlig ca 9 800 inn­byggere i hvert.  En gjennomsnittlig norsk kommune utenom Oslo har ca 9 500 innbyggere.  Holder vi de to store byene Bergen og Trondheim også utenom blir det ca 8 700.  Sognene i Oslo er altså betydelig større i folketall enn det store flertall av norske kommuner, hvorav de fleste består av flere sogn.  Dessuten må man være oppmerksom på at 14 av Oslos prestegjeld, den enheten som prestene er tilknyttet, består av to sogn.  Det blir således 43 prestegjeld med et gjennomsnittlig innbyggertall på ca 12 800.

Forslagene til nye sogne- og prostigrenser i Oslo vil ved modell 1 (Oslo by er et sogn) med­føre et sogn med over 560 000 mennesker.  Det er mer enn hele Nord-Norge og nesten 12 % eller mer enn 1/9 av Norges samlede befolkning.  Modell 2 (prostiet er et sogn) vil medføre sogn med over 110 000 mennesker i hvert.  Det er mer enn i fylker som Sogn og Fjordane og Aust-Agder.  Modell 3 (bydelen er et sogn) vil medføre sogn med ca 37 000 mennesker i hvert.

Når det gjelder geografiske avstander, utgjør disse i Oslos sogn selvfølgelig bare en brøkdel av det som er gjennomsnittet i landet.  Men man kan i tynt befolkede strøk ofte kjenne de som bor langt borte i den andre enden av bygda, mens man i storbystrøk ofte ikke kjenner naboen.  Dette har selvfølgelig også stor betydning for de som skal betjene menneskene i en menighet.

For øvrig vil vi påpeke at de prognoser vedrørende folketallets økning som fremkommer i for­slaget, må betraktes som alt for beskjedne ut fra de erfaringer man har gjort i Oslo de senere år.

Vurderinger av forslaget i lys av det foranstående

·          Forslaget innebærer tre forskjellige forslag til sentralisering, det ene mer radikalt enn det andre.  Det hjelper ikke å si at det ikke foreligger noe ønske om sentralisering når det i virkeligheten er det som gjøres.  Sentraliseringen vil kanskje gjøre kirken mer levende på den måten som byens kinoer og teatre opererer og hvor man kan velge mellom flere spesialprogrammer, men vil åpenbart i mindre grad være nær og tilgjengelig i lokalmiljøet.

·          Da Stortinget i 1860 fastsatte ordningen med sognekommuner i store herreder og Oslo kommune innførte bydelene, var det fordi lokale styrer visste best hvor skoen trykket.  Dette er det bare lokale menighetsråd for sogn som ikke er for store som kan makte.  Historien viser at når det er foretatt sognedelinger i Oslo eller Aker er det jo nettopp fordi man opplevde at det store sognet ikke maktet å dekke dette behov.

·          Erfaringen viser at menneskene har behov for tilhørighet i nærmiljøet, ikke minst i en så stor by som Oslo med flere innbyggere enn alle de tre nordnorske fylkene til sammen og i en tid hvor fremmedgjøring og ensomhet i storbyen er mer dominerende enn noen sinne.

·          Historiske grenser er med på å bevare tilhørighet og hindre rotløshet.

·          Akers og Oslos historie viser at jo mindre valgområder er, dess bedre mulighet har de som skal stemme til å kjenne kandidatene og større valgoppslutning er registrert.  Med ny kirkereform blir valg av menighetsråd antakelig enda viktigere for kirken enn i dag.  Oppnevnte utvalg har ingen plass i den demokratiske prosess i en mer selvstendig kirke.

·          Historien viser at frivillig arbeid gir oss mulighet til å ta et medansvar for utviklingen av lokalsamfunnet, samtidig som det skaper tilhørighet.  Dersom man ikke har lokalt ansatte som det frivillige arbeid kan forholde seg til, vil dette og dets kontakt med kirken svekkes.

·          Flere sogn og prestegjeld har skrevet jubileumshistorier når kirken eller sognet har fylt runde år.  Av de fleste fremgår det at underavdelinger av de frivillige, kristne organisa­sjonene ofte er tilknyttet de lokale sogn med inntaksområde tilsvarende sognegrensene.  Jo mer man endrer sognegrensene, jo mer fjerner man seg fra og kompliserer man arbeidet for disse.  Dette gjelder både barne- og ungdomsarbeid og organisasjoner for voksne.

·          Bydelene er i liten grad blitt en tilhørighetsmarkør, og historien viser at antall bydeler og bydelsgrenser har vært totalt endret ca hvert femtende år.  Dagens politiske oppfatninger i bystyret tyder på at vi kanskje i ikke fjern fremtid vil se enda en ny og radikal reform.  Bydelene utgjør enhetlige sosialområder, men skoleinntaksområdene følger ikke bydelen.

·          Historien om Oslos bydeler viser at jo mer man har tatt hensyn til folkets behov, jo mer vellykket har det vært.  Jo mer man først og fremst har tatt hensyn til administrasjonens (byråkratiets) ønsker, jo mindre vellykket har det vært og mindre tilhørighet er oppnådd.

·          Den senere tids historie viser at man med hell har brukt kirkelovens begrep "prestegjeld" og har operert med flere sogn innen et prestegjeld (normalt ikke flere enn to).

·          Da man i 1997 endret sognegrenser for å tilfredsstille den såkalte "Standard soneinn­deling", ble folk som bodde i samme vei og gate ofte splittet og mange kastet over i et annet og fremmed sogn.  I tidligere Aker fulgte de gamle sognegrensene ofte de gamle gårdsgrenser hvor boligområder utparsellert fra samme gård med felles veier kom i samme sogn.  Som foran vist var Andhøys soneinndeling først og fremst kaldt og kynisk beregnet på næringsliv og handel, ikke på mennesker og deres historiske tilhørighet.

Konklusjoner

Vi tror at striden i forbindelse med forslagene kommer til å stå mellom de som ønsker en tilbudskirke som med høyere kvalitet kan dekke mange, forskjellige behov på samme måte som kinoer og teatre, og de som ønsker en inkluderende kirke hvor menneskene kan føle tilhørighet og føle seg hjemme.

Samtidig som Fellesrådet for Historielagene i Oslo viser til de historiske erfaringer som tilsier at man beholder hovedtrekkene i den lokale sognedeling man har i dag, mener vi samtidig at kirken har store muligheter ved hjelp av prestegjeld, prostier og bispedømmet til å virkelig­gjøre mange av de intensjonene som forslagene legger vekt på.

Noen av sognene som i dag er egne prestegjeld kan opprettholdes som sogn men slås sammen til prestegjeld, fortrinnsvis to sogn som historisk eller på annen måte naturlig hører sammen.  Derved får man større fleksibilitet for de ansatte og også noe innsparing.  Men i prestegjeld som hadde flere kirker, var kirkene fordelt slik at hver kirke med menighet hadde en egen prest som hovedansvarlig.  Presten var ofte bosatt i denne delen av prestegjeldet og var gjerne tilknyttet sognets menighetsråd om det var et eget slikt.  Det enkelte sogn måtte også innen prestegjeldet ha tilstrekkelig lokal betjening.  Slik tror vi fortsatt det vil være best.

En del oppgaver burde med hell kunne overføres til prostiet, slik at dette i større grad kan dekke de spesielle tilbud som er omtalt i forslaget, og som det enkelte sogn og prestegjeld ikke kan eller som det er naturlig at man er felles om.  Prostiet måtte da sannsynligvis styrkes noe, hvilket imidlertid kan sees parallelt med at man får besparelser ved noe større prestegjeld.

Man foreslår å la sognene og prostiene følge dagens bydelsgrenser.  Ved siden av at det vil medføre mange kunstige, unaturlige og for de berørte menneskene unødvendige endringer, viser vi dessuten til at bydelene er i stadig endring, noe som snart vil gi behov for nye grenser og hvor kommunen neppe kan forventes å ta hensyn til kirken.  Kontakt mellom prosti og bydeler synes ikke å ha noen praktisk, kun symbolsk betydning.

Så har vi bispedømmet.  I bispedømmet, som for øvrig også omfatter kommunene Asker og Bærum, vil man dessuten kunne påta seg fellesoppgaver som heller ikke prostiene i samme grad kan dekke.  Men både prostiene og bispedømmet vil ved et slikt opplegg få flere og mer spennende oppgaver enn i dag.

Endelig kan vi heller ikke se at de foreliggende forslag er nødvendig for at menneskene fritt skal kunne velge hvor de vil døpe sine barn, konfirmeres, vies og begrave/bisette sine kjære fra.  Det kan oppnås ved enkle beslutninger uten å endre sognegrensene.

Området og navnet til Indre Aker prosti

Til slutt vil vi, nær uavhengig av det forannevnte, si noe om navnet "Indre Aker prosti" og dette prostiets område.  Det har aldri vært noe som heter "Indre Aker", og det aktuelle området gjør heller ikke et slikt navn på noen måte naturlig.

Da Torshov kirke ble prostikirke, gav daværende leder i Fellesrådet for Historielagene i Oslo overfor biskop Andreas Aarflot uttrykk for at man heller burde lagt grensene slik at Gamle Aker kirke kom i det nye prostiet og ble gjort til prostikirke.  Denne kirken var fylkeskirke for Oslosyssel i kristendommens første tid i landet.  (Oslosyssel omfatter herredene rundt indre Oslofjord fra Hurum til Hobøl.)  Dessuten var det den eldste sognekirke i byen og lenge den eneste slike i tillegg til domkirken.  Det var derfor naturlig at det var domkirken og Gamle Aker kirke som delte de to prostiene i indre by mellom seg.

Man burde derfor dele Oslo indre by slik at de menighetene (sognene) som historisk helt eller delvis utgikk fra Vår Frelsers og Grønland menigheter havnet i domprostiet, og de som utgikk fra Gamle Aker til "Gamle Aker prosti".  Dette vil være en kulturhistorisk flott måte å dele indre by på – en kulturby og kulturkirke verdig.

Gamle Aker og Grønland menigheter ble opprettet samtidig.  For å få like mange sogn i hvert prosti foreslår vi at de menigheter som helt eller i det vesentlige er utskilt fra Vår Frelsers eller Grønlands menigheter danner domkirkens prosti.  Det er Domkirken, Trefoldighet, Frogner, Uranienborg, Fagerborg, Grønland, Gamlebyen, Vålerengen og Kampen.  De som i det vesentlige er utskilt fra Gamle Aker danner Gamle Aker prosti med sognene Gamle Aker, Sagene, Lilleborg, Torshov, Iladalen, Sofienberg, Paulus, Markus og Lovisenberg.  (Fagerborg kan historisk gå til begge prostiene idet sognet er utskilt dels fra Gamle Aker, dels Uranienborg.)


Oslo, 14. mars 2008
for FELLESRÅDET FOR HISTORIELAGENE I OSLO

 

 

Hans A. Grimelund Kjelsen
leder




Tom S. Vadholm